Etter mye leting på nettet etter alternativer til høytliggende stillevann fant vi omsider et knippe med små spring creeks like utenfor Christchurch. Planen var å dra innover fredag morgen etter forelesning og sjekke forholdene. Det falt enorme mengder regn på onsdag kveld, så vi var skeptiske til om elven var klarnet opp. Det positive med spring creeks i forhold til mange andre systemer, er at ettersom vannet i elven stort sett er rent og friskt grunnvann, så tar det vanligvis veldig kort tid før de klarner opp. Så fort avrenningen fra nedbøren stopper opp, klarner elven. Det kan være snakk om timer for de raskeste.
Bjørn er, som dyrearten selv, glad i å sove på vinteren. Gutten forsov seg kraftig, og gikk glipp av en «field trip» i et av kursene sine. Han tok seg derimot sin egen lille field trip denne dagen. Dere kan jo gjette hvor han dro. Etter en lang dag på universitetet kom jeg sliten og fiskesugen tilbake til hybelen. Bjørn gliste bredt. Han hadde sett hele 5 fisk, de største over 2, på bare et par timer spotting, og det beste av alt, elven var glassklar. Vi gira hverandre opp, bandt noen fluer, feiret suksessen med et par øl og krøp under dyna rundt midnatt med høye forventinger.
Spotting fra trær er morro.
Denne lille spring creeken skulle vise seg å bli vanskelig. På enkelte strekker i elva sto det så mye fisk at vi nesten alltid endte med å skremme en eller to, som pilte oppstrøms. Resten av gjengen ble urolige og begynte å flytte på seg. Det virket umulig å komme innpå fisken, da de pilte av gårde selvom vi kom rett bakfra på 15-25 meter. Det var uansett utrolig gøy å se så mye fisk, og lære seg å kjenne en helt ny elv. Vi dro slukøret hjem på fredags ettermiddag, men var klare for revansj lørdag morgen.
Spring creek
Lørdagsværet var som en kopi av dagen før. Lite vind og sol fra skyfri himmel. Vi kunne ikke klage. Etter igjen å ha skremt litt fisk på de stilleflytende partiene kom vi til et fint langt parti hvor vannet rant litt raskere. Grunnere var det også, ca knedybde. Dette gjorde spottejobben noe lettere. Det endte med en flott NZ ørret i hoven denne lørdagen, Bjørn hadde også et par takes, men de ville ikke sitte. Fornøyde vendte vi nesa hjemover igjen. Denne oppturen her trengte vi.
Bjørn sliter med å kroke fisken. Vi delte frustrasjonen
Delte gleden med Bjørn.
Under middagen lørdag kveld begynte vi å diskutere hva vi skulle finne på dagen etter. Tur til en naturlig hot spring for å bade, inn til city center eller bare sove lenge og slappe av, ble nøye vurdert. Ettersom ingen av oss var spess keen på noen av dem slang vi oss i bilen 08:30 for å sjekke ut et par nye strekker. Vinden blåste friskt, himmelen var skyet og det så ut som det var fare for regn. I våre hoder er ikke dette gode forhold, men vi får jo i hvertfall ikke fisk hvis vi sitter hjemme eller plasker i en varm kilde, så det var egentlig bare å komme seg ut. Spottingen var til tider noe mer krevende i dag p.g.a skinn. Vi fant likevel en del fisk, og de virket ikke like lettskremte i dag. Kanskje skylaget i kombinasjon med vind gjorde at vi ikke skilte oss sånn ut. Bjørn fikk starte, og landa raskt to fisk. Riktignok små, men fortsatt veldig gøy.
Mye fine strekker.
50 meter oppstrøms småfiskene stod det en kilosfisk innunder land på motsatt bredd. «Er det fisk?» «Neeei, sluta tjata, det er jo bare elvegress», «Nei se da.» Slik gikk det fram og tilbake til mens vi stadig gikk nærmere fisken. Når vi var 1 stanglengde unna, ja da kunne vi konstatere at det var fisk. Skremt spørsmålsteg. Som regel pleier vi å gå rett forbi fisk som står potte stille, ettersom de antakeligvis ikke feeder, og vil bare kaste bort tiden vår. Forskjellen nå, er at det er midt på vinteren, og det ser ikke ut til at det er særlig mye for fisken å ta seg til, så om den er på spisern eller ikke er litt vanskelig å konstatere før man prøver et kast. Denne fisken var det bare å drite i tenkte vi, for den har jo sett oss, men ikke stukket riktig enda. Men et par flyt rett over nesa på den kan jo ikke skade? Ikke tar det mye tid heller. På andre flytet gjorde fisken et lite utslag, Bjørn strammet opp, og på land lå plutselig en fin kilosfisk. Oppsig.
Bjørns første kilosøring på NZ. Flere skal det bli.
«Vent a Bjorni, jeg må bare stappe ei litta pipe»
«Nei, drit i det nå da, vi tusler oppover»
Jeg ignorerte gutten, og stappa en pipe. Like før jeg fyrte opp kom det fra Bjørn; «Du, jeg tror det står en fisk rett der jeg?». Visst hadde spotmaster flash helt rett. En flott fisk, 10 meter oppstrøms oss som stod og vaiet fra side til side midt i elven. Et par fluebytter senere gikk indikatoren under, og en drøy tokilos hang i andre enden. DEILIG.
2.3 kg vinterfisk. Deilig
Det samme skjedde dæven døtte meg igjen, bare et par hundre meter lenger opp. Denne gangen var jeg kameramann, og Bjørn fisker. Første kastet med Holterflua var det som skulle til. Indikatoren gikk under og et par minutter senere kunne Bjørn løfte opp et prakteksemplar av en ørret på 2 kg.
Bjørn i action
For en fisk, for en elv.
Klokka var knapt 14, og vi hadde fortsatt et par timer igjen, men vi pakka sammen stengene, smilte til hverandre og satt oss i bilen for å kjøre hjemover. Endelig løsna det litt etter litt stang ut siste turene. Til uka blir det lesesalen som skal få kjørt seg, så får vi se om ikke vi finner noe mer ørret neste helg.
-Tobias